Et liv i ord

Uskyldig
som tinden hvit av snø
Uskylds illusjoner
også de vil dø

Vandrer
der ingen våger trø
Vandrende vilkårlig
en tinde, blott en hø

Faller
en hardnet sjel skal tø
Fall eller felle
en ung og vakker mø

Drukner
i kjærlighetens sjø
Drukner døde drømmer
i tidens søte flø

Tenker
med tårer farget rød
Tenkende beregnende
gjør mannen til en ø

Lærer
i fortid sorgers kø
lærende besnærende
vanner tankens frø

Lever
i alt enn sjelen død
Lever
fra fortids glam, til endelig å gjø

Continue Reading

Blogg horer og portal pimper

Hvis du ikke er en av de som regelmessig sjekker hvem som legger ut hvilke sko som går til hvilket antrekk, og hvilken farge spyet hadde på fredag, så har du kanskje ikke fått med deg at blogg portalen blogg.no i sin uendelige visdom betaler ut penger til de som troner på toppen av lista hver måned.
Helt greit fra et forretningsmessig standpunkt.
For det er det de driver, en forretning. De tjener på at mennesker kommer innom siden i form av annonse inntekter. Hvis noen forsvinner og tar med seg seg leserne sine til en ny plass, da er det fullstendig forståelig at de lokker med betaling for å få folk til å bli værende.

Så til penger for å skrive … Det handler ikke om å skrive, for to setninger og bilde postet som “dagens antrekk” har ingenting med skriving å gjøre.
Hvor velartikulert du er eller ikke er, bryr selskapet seg mindre om så lenge det genererer besøkende. Ingenting annet.
Det finnes et utall mennesker som livnærer seg på virkelig skriving her i landet, og enda flere som ønsker at de kunne gjøre det. Forfattere, journalister, skribenter, kritikere, poeter, manus forfattere og et stort antall flere som bruker det skrevne ord i daglige gjøremål som en del av arbeidet.
Nå mener jeg ikke å sammenligne mennesker som har slitt sålene på ny vokset linoleum eller ærverdige tregulv i flerfoldige skoler med mennesker som skriver om hva de hadde til frokost på bloggen, selv om enkelte journalister faktisk begynner å komme tett innpå rosa bloggene i innhold, men det beskriver litt av poenget.
Jeg syns det er bra at finnes noe å lese for alle, og det en god ting at det finnes mennesker som blogger om alt mulig.
At de får betalt for å gjøre det samme, er også helt greit, for til syvende og sist, så er det DU som bestemmer om de får betalt eller ikke.
Hvis du besøker en av de dem så har besøket ditt bestemt plasseringen og  derfor også om hun skal få betaling eller ei .
Hvis du ikke liker sånne ting, la vær og besøk dem. Verre er det ikke.
Personlig så liker jeg egentlig ikke tanken på at enda flere skal begynne å skrive om sko, klær og fargen på do vannet eller andre ting som er fullstendig uten mening i grell pastell, bare fordi det finnes en krukke med gull i enden av regnbuen. Ikke fordi de ikke har livets rett, men fordi jeg misliker tanken på det som kommer etterpå. For det kommer til å bli mange, flere som vil gjøre det samme. Der i blant de som virkelig tror at «jeg får penger hvis jeg skriver som dem» konseptet fungerer. Det kommer mennesker til den og den bloggen når de skriver om hverdagslige ting, så da kommer til min og når jeg skriver om det samme …
Det er selvfølgelig mulig. Det kan også være at Jesus kommer tilbake og at nissen stikker hodet ned gjennom pipa en varm juni dag, men jeg tror ikke at det skjer sånn umiddelbart. Og det er da klagingen kommer, men … men, jeg skriver jo også om sånne ting. Om sminke og klær og det søte øret til typen min. Hvorfor kommer de ikke hit da? Jævla hora! Hun har sikkert kjøpt seg stemmer for å komme opp på den plassen. De kommer bare fordi hun har masse kropps bilder. Fitte tryne!
Det er en av tingene som vil skje, men det trenger ikke bli sånn.
Vær deg selv. Ikke skriv om akkurat det samme som alle andre gjør, hvis du da ikke er sykt flink og gjør det med en liten vri sånn at det blir annerledes. Hvis du tror at du er skikkelig god til å skrive, men ikke skjønner hvorfor noen kritiserer deg for det, eller ikke liker det, vis det til en norsklærer, eller send det til et forlag og spør hva de syns.
Hvis du virkelig er god, så vil de si at du er det. Hvis du ikke er helt der du kanskje trodde i din egen lille verden, så vil de si det og. Vær sterk, ting tar tid, og ikke bry deg om antallet lesere. Det vil alltid være noen som har flere lesere enn deg, kanskje ikke den dagen, men en dag skjer det alltid.
Hvis det virkelig irriterer deg at noen får så mange, ikke fall for fristelsen til å gå innom siden til vedkommende. Som jeg sa tidligere, det eneste du oppnår er at de får enda en person registrert som leser. Og det er jo ikke akkurat nyttig for deg.
Hvis du er virkelig, virkelig irritert, skriv om det. Om hvorfor du mener at det er feil at det skjer. Ikke om personen, og i alle fall ikke med navn, men om situasjonen og hvorfor du mener det du gjør.
Du får kanskje ikke flere lesere, du mister nok noen og, men de du beholder, og de nye du får er mennesker du kommer til å beholde. De kom for det du skrev, fordi det var bra, og fordi det hadde mening.
Hvis ingenting hjelper, og du ligger søvnløs om natta mens tre milliarder blogger om sminke,  fitness, graviditet og rosa gardiner får alle besøkene, gjør noe annet.
Drit i hele greia og ta en tur ut.

Continue Reading

Urørlig bevegelse

Jeg kan se deg i gårsdagens glød
skimte en tanke som forplanter seg
langsomt
utover din dirrende kropp

Og jeg ser deg i morgendagens lys
der du beveger deg
sakte
bort i fra meg

Så jeg vil ikke se deg i nåtidens mørke
der jeg står som forsteinet
død
For bevegelse gjør det hele virkelig

Ble opprinnelig skrevet i 1999 til eks`en min da jeg innså at denne gangen ville bruddet bli for alltid

Continue Reading

Hvite tårer

Du danser over vannet
så lett som en vind

Jeg betrakter deg stille
du svever lydløst omkring

Du flyr uten vinger
synger uten ord

Jeg ser vannets bevegelse
men du setter ingen spor

Jeg betrakter deg stille
mens tankene svever

Betrakter deg stille
og kjenner hjertet mitt lever

Ble skrevet da jeg var nitten, til minne om mitt ufødte barn

Continue Reading

Henne

Det blåste.
Den kalde vinden blåste rett igjennom alt i det han hørte skrittene. Først bare en ubestemmelig lyd, men han hadde hørt dem før så han visste det var henne.

De mørke øynene betraktet den spede skikkelsen i det hun gikk nedover mot stranden.
Mot bølgene som brisket seg i vinden, før de fortsatte kampen med snøen som igjen hadde fått styrke til å bli.
Hun stoppet ved restene av bryggen som var skylt på land. Nå lå den bare der, urørlig og stille, som et ødelagt monument over dagene som engang hadde vært. Ingen bryr seg om den nå tenkte han sørgmodig, ikke før varmen kommer igjen. Da ville de sette sammen bitene og reparere det ødelagte slik de alltid gjorde.
Han valgte å tenke at den hvilte seg. Samlet krefter til en nye lange dager med lattermilde stemmer og barbente føtter jagende over de nedslitte plankene.
Var det det hun også gjorde, samlet krefter til en ny dag ?
Han husket første gang han hadde sett henne. Tre dager tidligere da en vinterblek kropp i en tynn blafrende kjole ment for varmere dager forlot minnesmerket ved kirka og vandret nedover mot barnehagen. I samme øyeblikk hun passerte hadde han snudd og fulgt etter. Han ante ikke hvorfor, men det var noe med henne han ble dratt mot. Noe ubestemmelig, trist, sorgfullt og vart, men også ubeskrivelig vakkert.
Hun gikk uten de tunge slepende skrittene tenåringer ofte har, hennes var lette og rytmiske med en melankolsk klang. Det var nesten som hun danset.
Kanskje hun driver med det, ballett … eller jazz ? Jo lengre han betraktet henne, jo mer overbevist ble han.
Hodet yrte av det blotte nærværet hennes. Hva var det denne vakre sjelen gjorde med han ? Det var som om alle tanker, følelser og resterende fragmenter av det som en gang hadde vært, ble komplette når hun var i nærheten.
Han smilte mildt mot henne fremdeles stående på samme plassen speidende over havet.
Hva er det du ser etter, undret han. Sommeren kanskje … han ombestemte seg før tanken var fullendt.
Hun var ikke typen til å lengte etter den slags og innerst inne visste han godt hva det var.
Han hadde skjønt det nesten umiddelbart da han så henne første gangen, men klarte ikke helt å innrømme at hun kunne forsvinne og fortsatte derfor med å lage alternative forklaringer på hvorfor hun var der, som i et desperat håp om at en av dem var riktig i stedet.
Hvorfor hun ville bort fra en verden som var så uendelig mye bedre med henne i den tenkte han aldri på. Ikke fordi han ikke ville vite, men den var vond, tanken på at noen hadde skadet en så vakker skapning, nesten slukket et av de siste lysene i en stadig mørkere tilværelse.
En bortgjemt del av ham ønsket at han kunne ta plassen hennes, men han visste det var egoistisk å tenke slik. Det ville være som å erstatte lyset fra solen med refleksjonen av månen.
Like egoistisk som tanken på å overtale henne til å bruke de resterende dagene hun var gitt bare fordi han ikke ønsket å gi slipp. Det var hennes smerte, hennes liv, hun som måtte leve dem, og derfor hennes valg. Det virket heller ikke mulig å overbevise en skapning like uregjerlig som bølgene om at noe annet enn valget hun selv kom til å ta var riktig.
De hadde stoppet. Et øyeblikk trodde han det var fordi hun følte nærværet hans, men så begynte hun å gå igjen. Rett over hovedveien, parkeringsplassen, mot alle husene og inn på den lille stien.
Vi er på vei tilbake til menneskene, tenkte han i det de passerte båtene som lå henslengt like med, men hvorfor går hun denne veien ?
Hjertet øke takten i det korte sekundet han trodde hun hadde valgt å være hos dem, før han innså at hun gikk denne veien for å være alene. Uten å tenke stoppet han og lot henne forsvinne som hun ønsket.
Jeg håper at du finner det du leter etter, hvisket han sørgmodig mens de mørke øynene lukket seg og han tok følge med vinden.

Kraftige måkeskrik runget ut over vannet, og han ble revet bort fra dagene som var. Han betraktet henne på nytt der hun sto med bryggen. En dag til, smilte han mot henne i det vinden stilnet. Hun hadde gitt dem enda en dag å leve for.

 

 

Til minne om en nydelig sjel som nesten forlot verden så alt for tidlig

Continue Reading

En mann i forkledning

Jeg bryr meg ei lengre
om hva du tror jeg har sagt
Ei heller mer
om hva du tror at du vet
Jeg bryr meg ei lengre
for jeg er en potet

Og nå er jeg ferdig
har putret for lenge
Ferdig for alltid, da du kom med ditt
når ordene hamret på utsidens flenge

Så om du gjentar igjen
det du tror jeg har sagt
Vil det bli det siste
du tror at du vet
men gjenta så gjerne
for jeg er en potet

Som putret for lenge
i en sølvfarget ball
Putret for lenge, med sydende kjerne
så bær vitne til sinne forkledd bak et skall

Continue Reading

Herregud da

Når du har tusenvis av mennesker som følger bloggen din, så er det vel litt i overkant å bruke tradedoubler før en i det hele tatt kommer inn på siden.
For de uinnvidde, så er tradedoubler en annonserings tjeneste, hvor du horer ut nettsiden din for alle tenkelige og utenkelige variasjoner av reklame og får noen kronestykker i retur.
Jeg har ingen problemer med reklame på nettet, men det får da være måte på. Det er en ting å ha dem strategisk plassert på siden, en helt annen å få det trykt i trynet før en kommer inn.
Ironien er jo rimelig åpenbar, men kanskje ikke for deg. Du som ofrer det du har bygd opp for noen stakkars kroner nå. Du skjønner vel at de som besøker deg vil gå lei. Skikkelig lei. Og en dag så har du bare en håndfull igjen. Trofaste tilhengere klikkende som febrilske på ørten reklame bannere bare for å komme inn så de kan se hva du hadde til frokost. Da er du nok glad for at du tok det valget.
Très bizarre, men artig å se. Når mennesker viser sin sanne natur og hva de er villige til å gjøre for penger, helt uten tanke på prisen de betaler.

Continue Reading

Lykkeliten

Hvordan kan gleden forsvinne
før den har begynt

Håpet er der fortsatt
lite vart og tynt

Så visner det og
som det alltid gjør

bare sorgen kan bo
i hjertet som blør

Han kjemper forgjeves
kjenner tårene trykke

mens tankene skriker
Du fortjener ingen lykke

Ble skrevet i 2000 under en lengre depresjon

Continue Reading

Undring # 2

Når du fjerner fortid og fremtid fra nåtid så sitter du igjen med noe som er konstant.

Konstant fordi alt av tanker og bevegelser som starter i nåtidens «øyeblikk» eller forestillinger om framtiden bruker tid. Og ved å bruke tid, selv regnet i planck vil det ikke lenger tilhøre «øyeblikket» nåtid, men gå over i det vi kaller fortid.

Hvis det konstante «øyeblikket» klemt mellom det vi oppfatter som tid, er det vi kaller livet, er ikke evigheten da bare et konstruert begrep som ikke eksisterer annet enn i vårt eget hode, siden du ikke kan eksistere i en evighet, uten å bruke tid ?

Continue Reading

Valgets Kvaler

Valg.

Alt i menneskets væremåte kan defineres på en slik enkel måte. Valg og konsekvensen av dem. Noen er enkle og andre nærmest umulige å ta. Noen opplyste og andre ikke. Noen egoistiske og andre tilsynelatende altruistiske. Felles for alle er at de likevel er valg, utsprunget av egne og andres tidligere valg og opphavet til alle nye, fra det første åndedrag til det siste.

Du velger om du vil våkne om morgenen. Både bevisst og ubevisst. Stå opp eller ikke, spise eller ei, gå med klær eller være naken. Tilsynelatende trivielle hendelser, men alle fører deg videre til et annet valg. Og et annet og så videre. Fra elementærtid til det du oppfatter som sekund, hver time, hver dag. Helt til du kommer til den dagen da du foretar et som resulterer i at du mister muligheten til å velge, da valget med å spise den siste biten gjør at den setter seg fast. Du velger å tro at du er rask nok til å komme deg over veien før bilen. Eller så har andre tatt sitt valg med å gjøre ende på dine fordi du har gjort eller sagt noe du ikke skulle.

Og da er vi inne på konsekvensen av dem. Noen valg blir utelatt fordi vi kjenner og frykter konsekvensene, og noen blir foretatt for samme grunn. Noen blir definert som gode eller dårlige ut i fra subjektive egeninteresser, og av andre definert som det motsatte. Felles for alle er at de har en konsekvens.

Det vi definerer som tilfeldigheter, er ikke annet enn konsekvenser av valg foretatt av en selv og alle andre. Banalt sagt, hvis du faller ned i et hull i bakken, så er det ingen tilfeldighet. Du falt fordi noen valgte å grave et hull. Og du falt fordi tusenvis av valg du foretok frem til øyeblikket du falt ledet til det. Du valgte å stå opp, valgte å gå ut akkurat da, og valgte å se på noe annet enn veien du gikk. Eller så valgte du muligens bevisst å falle i hullet da du antok at det ville gagne deg. I form av oppmerksomhet, sympati, økonomisk vinning ved å saksøke eller en av de millioner andre grunnene menneskene bruker som argument for å gjøre det de gjør.

Når noen sier at de ikke har penger til seg eller sine på grunnlovsdagen, så er det ikke fordi Nav har endret utbetalingsdatoen på trygdeutbetalingen i mai til den 16`de. Det er fordi man har foretatt ett valg som gjør at man sitter der uten penger. Jeg sier ikke at det er enkelt å leve på stønad fra Nav. Noe det heller ikke burde være, for hvor mange hadde arbeidet hvis en kunne få utbetalt alt en trengte, akkurat når en ønsket det fra staten? Det jeg sier er at beløpet de har fått kan brukes på mer enn en måte. Hva det ble brukt på er irrelevant. Det handler bare om valget deler av hylekoret har tatt ved tidligere måneders utbetalinger. At de ikke valgte å spare noen få av pengene som en reserve i tilfelle en sånn dag skulle komme.

Alt kan velges og velges bort. Hvorfor vi velger som vi gjør, er det som må være av interesse. For når vi forstår hvorfor vi tar de valgene vi tar, så vil vi også forstå hvorfor vi gjør som vi gjør gjennom et mer nyansert perspektiv, noe som igjen gagner livet vi lever.

Continue Reading

Mental mischief in a melancholy mind

Another misty morning
i`m here, i don`t know why
My spirit might be broken
but my will say we should try

Suddenly appearing
in the corner of my eye
a bumblebee returning
from a perfect cloudless sky

A whisper in the distance
a child about to cry
Disrupt the sound of silence
refuse to say goodbye

The knife move even further
lingers by the eye
while broken lips are screaming
Die, why won`t you die

Then clarity awakens
as the bee prepares to fly
no more misty mornings
what`s left is only I

Continue Reading

Jeg Hater You Tube

Mer enn mennesker som lyver
de som lærer alt uten å engang prøve
og de som bare vil ha penger til jul
Politikere som aldri har vært noe annet
det varme vannet som tar slutt før jeg er ferdig
seksuell trakassering
og fanatikere som ikke har humor
De som spiser med åpen munn
profittjaget
og missekåringer av barn
Mer enn byer uten offentlige toalett
moralister
og forelskelse i noen som kun vil være venner
Mer enn foreldre som alltid vet best
oppblåste bodybuildere
og de som mener det vel, men aldri ser konsekvensene
Mer enn hvor nærtagne mange er blitt
strømmen som ryker når ingenting er ladet
Og vår kåte fjortiser som kliner på setet foran
Jenter i fylla som flørter med noen og krangler med alt
dyremishandling
å bli lurt for andre gang
kritikere uten selvinnsikt
og når skjønner at en vil gå tom for sigaretter minuttet etter alt er stengt
Mer enn de som påstår vi har ytringsfrihet
modemet som skrur seg av når jeg vinner i spill
å slå opp med noen
kasting av mat
den delvis elendige eldreomsorgen
og satt på glattcella fredags ettermiddag
Mer enn mobbing
og de som alltid forstår deg
Mer enn prisen på bensin
monarkiet
hvor vanskelig det er å få behandling
og skolebøker som inneholder løgner
Å bli forlatt
treet som skygger for parabolen
fattigdom
mishandling
når ordene er brukt og alt som er gjenstår er å slåss
Mer enn de som lar tv`en stå på når du besøker dem
når det begynner å regne i øyeblikket en går ut av døra
og mennesker ikke kan gi seg, selv når du mener de har rett
Mer enn pollen som ligger i tjukke lag over alt
de som alltid vil ha mer
urettferdighet
inkompetanse
voldtekt
og de som er på nettet bare for å spre hat
Mer enn å bli skutt etter
bortskjemte barn på kjøpesenteret
feminister som mener kjønnskvotering er rett
sand i skoene
og når det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere
At promotering av egne programmer kalles nyheter
kjærlighetssorg
rotfylling uten bedøvelse
og det å våkne i en fremmed seng med en jente man ikke vet hvem er
Mer enn selvangivelsen
homofober
de som har stagnert
og nyutdannet politi med behov for å markere seg
Mer enn profil bilder tatt for femten år siden
at alt av vold er tilatt på tv, mens pupper snart er borte
de som ikke skjønner hva ordet båndtvang betyr
ærlige misforståelser oppfattet som bevisste
å ligge på sykehuset
mat som sitter fast i tennene
og venner som låner penger uten å betale dem tilbake
Tanken på at de som jobber med de svakeste er lavtlønnte
råtne jordbær i bunnen av korga
bli snakket til som ett barn
bortforklaringer
og når en mister mobilen
Mer enn edderkopper i senga
mageplask når en stuper
kroppspress
og religion
Å være alene på julaften
telefonselgere som ikke godtar nei
å miste noen en er oppriktig glad i
at melk er dyrere enn brus
og de som tror at staten er til for folket
Mer enn meddommere
feiginger
at ingen tar ansvar
og mennesker som sniker i kø
Å ikke huske det man har gjort
De som spytter tyggis på gata
som sier en ting men gjør en annen
å bli vekket av politiet
intoleranse
forsøpling
grådighetskulturen
og asyl søkere som klager på alt
Mer enn motorhavari i 17 mai toget
at abort blir brukt fordi det ikke passer å få barn
å være beryktet for noe man ikke er
lyspærer som ryker når en setter dem inn
og psykologer som heller vil ha rett enn at pasienten blir frisk
Å tømme melk over corn flakes`en før en skjønner den er sur
de som forventer at en alltid stiller opp
gå tom for dopapir når en trenger det mest
døden som alltid er til stede

men mest fordi de minner meg på hvordan menneskene er

Continue Reading

Telefonen

Galehuset vær så god?
Han var i et godt humør i det han tok telefonen.
Dette er fra politiet, snakker jeg med Atle Åkseth?
Øøøh … ja. Det gode humøret forsvant i det han husket tidligere telefoner. Samtaler som aldri hadde vært av det hyggelige slaget.
Vi har noen beklagelige nyheter.
Å? Han visste ikke helt hva han skulle svare. Erfaringen tilsa også at han burde si minst mulig, i alle fall til han visste hva det gjaldt. Hvilke nyheter?
Jo … altså … det gjelder faren din. Stemmen i den andre enden trakk pusten som om den tok sats. Vi beklager å måtte meddele dem om at deres far er død, kom det raskt før den trakk etter luft igjen.
Så Frank var død. De kunne like gjerne fortalt at månen var rund, reaksjonen ville blitt den samme. Det var en referanse til ett menneske han ikke husket, som hadde forsvunnet ut av livet da han var fem. Og som han ikke hadde hørt fra siden.
I voksen alder skjønte han godt hvorfor faren hadde dratt, moren var ikke enkel å leve med. At noen forlot en voldelig og psykisk ustabil person var forståelig, at de derimot tillot barna sine å fortsatt være hos den samme personen de forlot var ubegripelig. Og  det forklarte heller ikke mangelen på selv bursdags kort i årene som fulgte. Betydde de så lite? Var han så lykkelig nå i sitt nye liv at han ikke risikerte kontakt med noe som kunne ødelegge det. Var det feighet ? Eller var det som han hadde trodd de seneste årene, at faren rett og slett ikke brydde seg. Det siste hadde han lurt på ofte under morens utbrudd, før den dagen da han ble slått til blods fordi han kom for sent, forlot både tanken og faren.
Stemmen i telefonen kremtet, den virket ung og uerfaren. Vi beklager, og er virkelig leie for det.
Hvem er vi ? spurte han nesten automatisk i det tankene streifet over til et kode problem han hadde arbeidet med i noen dager.
Eeeh … stemmen ble stille et øyeblikk, jeg tror ikke jeg skjønner hva du mener.
Du sa dere beklaget, så hvem er vi ? gjentok han rolig. Ikke fordi han ville kverulere, noe som vanligvis skjedde i slike situasjoner, men fordi han undret seg over hvordan noen i det hele tatt kunne bry seg om denne mannen.
Vel, altså, vi hos politiet.
Var det en dere kjente, siden dere er lei for at han er død? Han trodde kanskje de hadde det, siden stemmen i den andre enden virket oppriktig sørgmodig.
Vel … nei … vi gjorde ikke det, eller … vel jeg gjorde ikke, jeg tror ikke noen andre gjorde det heller … jeg ble bare satt til å ringe …
Hvorfor sier du at du er lei deg da? Stemmen i den andre enden ble helt stille. Det bare virket litt rart, sa han rolig. For jeg er ikke det, ikke på noen måte.

Continue Reading

Moralistenes forkledning av ord

Da jeg var liten gikk de kristne på skolen ofte rundt og irettesatte meg for å banne. Det var ikke pent å bruke den slags. Selv brukte de søren som et alternativ. Det var greit, for søren var akseptert. Søren heller, søren klype og når de var virkelig sinte og nesten glemte seg, svarte saata … øøren.

Jeg spurte om ikke Gud ble sint da, det var jo bare banning i forkledning, men fikk aldri noen ordentlig forklaring. Så jeg spurte igjen, og siden jeg var som jeg var, spurte jeg ofte til jeg fikk et svar jeg forsto. Da fikk jeg som regel et vanlig banneord til svar i stedet. Spesielt når jeg lurte på om de trodde at Gud var idiot som ikke gjennomskuet dem.

Det er mange år siden jeg har tenkt på det, men det slo meg her om dagen at det er mer utbredt enn noensinne. Ta ordene frekkin`og  freakin’ som ikke er annet enn en omskrivning av ordet fucking. Det var det også da det runget fra svenske lepper til over to hundre millioner seere under årets mgp. Strengt tatt ikke noe nytt under solen, amerikansk tv har praktisert tilsvarende i årevis, men ironien blir ikke mindre av den grunn. I alle fall ikke hvis Gud faktisk fins.

Jeg kan se dem der, stående foran den allmektige med de samme selvgode ansiktene de hadde på skolen, sekundet før de skjønner at de blir dømt til fortapelse. For når alle vet at det er en omskrivning, bruker det som en erstatning for noe de vet, men ikke kan si ordet til og kaller det greit. Da er det ikke bare en besvergelse, men også en løgn.

Mennesker er merkelige … men moralistene er i en klasse for seg.

Continue Reading

Undring # 1

Ingenting kan eksistere uten alt, alt kan ikke eksistere uten ingenting. Betyr ikke det at ingenting alltid har eksistert og alltid vil, selv når alt forsvinner ?

Er det ikke da logisk å anta at når vi er en del av alt som er, et alt som en gang vil forsvinne og etterlate ingenting, ikke kan tilhøre ingenting, og dermed ikke kan ha evig liv ?

Continue Reading

Av ord er du kommet, til ord skal du bli

Ord. Fascinerende skapelser, da de er like nødvendige som ødeleggende. Alle ord har i tillegg til den objektive egenverdien også en subjektiv verdi som gjør at bruken av dem ikke alltid får ønsket resultat. Noen av dem har også flere betydninger selv om de høres like ut og skrives på samme måten. Ikke det beste utgangspunktet for å forklare hva en mener i filosofiske vendinger, men likevel det minste av to onder, for hvordan skal du beskrive et fotografi til en blind mann uten å bruke dem ?

Syk. Negativ ladet betydning i utgangspunktet, for ingen liker jo å være syk. Men hva hvis en ikke er så syk at det gjør vondt, bare syk nok til at en kan holde seg borte fra skole eller jobb med god samvittighet ? En hel dag med stell og kos i sofaen, noen timer med favorittspillet på pc`en uten bekymringer, for man er jo syk … Er det fremdeles like negativt ladet ?
Kjæreste. Et positivt ladet ord. I alle fall til kjæresten forsvinner med bestevennen din, da har det ikke helt den samme gode følelsen lengre. Alle ord har ikke bare en dualitet i seg, de har betydningen som både senderen og mottakeren av ordet gir det. Den objektive betydningen som felleskapet har gitt dem, og som nevnt flere betydninger, selv med samme stavelse.
Og Gud skapte himmel og jord … skapte … skap … Oppbevaringsmøbel eller avlukke med hyller og eller knagger. For eksempel kabinett, skjenk, buffet, og framskap. Som forstavelse kan det bety noe som gjøres skjult, i det hemmelige, skapdranker, person som drikker i smug, komme ut av skapet, betegnelse på personer som offentliggjør sin seksuelle legning etter å ha holdt den skjult for verden. Eller å skape seg, å gjøre seg til ved å lage grimaser eller lignende. Og så har vi imperativ formen av å skape, som Gud angivelig gjorde da han skapte himmel og jord.

Da jeg gikk på barneskolen, så hadde lærerinnen min en forkjærlighet for diktat. Uvisst av hvilken grunn, men det ble ganske mange timer med høytlesning og flittige barnefingre som gjorde sitt beste i å skrive ned det hun leste så korrekt som mulig. Resultatet ble dog det samme hver eneste gang. Like mange variasjoner av det hun hadde lest, som det var elever i klassen. Selvfølgelig så var det ikke annet å vente. Det som kanskje ikke var like forventet var at enkelte endret både ordene og essensen i historien. Fortellinger om kuer med hvite flekker ble til traktorer og romskip, så noen fantaserte nok mer om andre ting enn det hun leste.

Når en ser det på den måten, er det ikke så rart at det settes spørsmålstegn med flere nedtegnelser gjennom menneskets historie. Som fortellingen om skapelsen. Fra munn til munn, munn til skrift og skrift til skrift i et utall variasjoner og språk gjennom tusenvis av år.
Det jeg derimot har vanskelig for å forstå er hvorfor noen ikke stiller spørsmål.

Continue Reading

Millennials

Spinnin` their way
in a multicolored room
Instantly sharing
young innocence in bloom

Searching for rapture
trough a plastic screen
Never any worries
if their private life are seen

Spinnin` even more
`til leering eyes go weary
cause`no one ever leaves
when youth is shown so clearly

Searching for their rapture
behind another url
Lost pieces of humanity
in this travesty called world

So hungry for some kindness
starved of all affection
They substitute desires
mistake love for someone`s erection

Continue Reading

Den Blå Ballen

Det var nesten helt stille i det store rommet.
De satt og så på hverandre, en lysegrønn figur og den blå ballen. Bare lyden av vinden var synlig igjennom det åpne vinduet, før den skjærende stemmen til figuren brøt stillheten.
Og hvordan har vi det i dag da ?
Bedre enn den som var, men verre enn den som kommer, svarte den blå ballen rolig. Det er ikke min feil at himmelen forsvant.
Nei nei, selvfølgelig ikke, men jeg tenkte at du kanskje visste noe, at du ville prate, siden du ikke er våken enda.
Den lysegrønne figuren smilte imot ballen.
Ikke et koselig god morgen smil, men et sleskt et.
Javel ja, det blir en sånn dag i dag … svarte ballen noe resignert.
Hvilken dag, spurte figuren og smilet ble om mulig enda bredere.
En vaaanskelig dag ? Den slepte på ordet, som for å minne ballen på hvorfor han var der lengst mulig.
Nei, svarte ballen da det gikk opp for han hva figuren holdt på med.
Som dagen før dagen da gulvet datt ned.
Det husker du vel, det var jo du som fikk det i hodet fordi du ikke klarte å komme deg vekk.
Ballen begynte å le med tanken.
Å den dagen, svarte figuren surt i det smilet forsvant.
En sånn dag ja, da jeg gjorde akkurat som dette, svarte ballen lattermildt og spratt ut av vinduet.
Dette gjorde figuren enda grønnere, siden den ikke kunne sprette.
Den kunne faktisk ikke noe, når sant skulle sies.
Den var det den var, en lysegrønn figur, som for øyeblikket bare ble grønnere.
Jordbærtreet som hadde våknet av månens milde skjær, forsøkte forgjeves å muntre opp figuren igjen, men til ingen nytte.
Den ble enda mer høyrøstet, og siden den ikke kunne noe annet enn å bruke ord, så måtte den ofte påkalle oppmerksomhet ved å skrike høyt.
Det gjorde den nå, mens det påmalte slipset rant nedover midjen før det blandet seg med føttene.

Jeg vil også sprette! Hylte den.
Jeg vil, Jeg vil!
Jeg vil fly gjennom lufta!
Jeg vil, jeg vil!

Jordbærtreet ivret etter å hjelpe og tok tak i figuren med de lange gule greinene før det kastet figuren det hardeste det kunne i retning av vinduet.
Nå flyr du, ropte treet idet han passerte gjennom vinduet og ut i hagen hvor den landet på pudding plantene i nærheten av den røde dammen.
Nå spretter du og, ropte jordbærtreet oppmuntrende i det figuren landet før den spratt opp i luften på nytt.
Ballen hoppet opp og ned mens den hylte av latter.
Det var det morsomste den noensinne hadde sett. Til og med bedre enn dagen før dagen.
Nå fikk du det som du ville, lo den mot figuren.
Akkurat som du ville!

 

Dedikert til en psykolog jeg engang møtte i et annet liv

Continue Reading

Om aksepten av det aksepterte

I følge Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid er det sunt å skrive ned hva en tenker på av og til. For ved å skrive ut tankene kan vi hjelpe oss selv å bli kjent med det som surrer rundt i hodet. Noe som igjen fører til orden i kaoset og mer rom til å tenke på andre, muligens mer sosialt aksepterte tanker og meninger enn det som vanligvis flyter rundt inni der. Det er ikke akkurat noe nytt, og siden jeg har skrevet hva jeg føler siden jeg var tolv hvor jeg la små papirlapper i en hemmelig eske, kan jeg også si med sikkerhet at i svært mange tilfeller så fungerer det, men det er ikke det som var poenget.

Lappene jeg skrev som barn var bare mine. Og de ble, så vidt meg bekjent, ikke lest av andre. Noe som passet meg bra, for det var aldri det som var meningen. Når jeg derimot mange år etterpå begynte å skrive på nettet, så gjorde jeg det fordi jeg var blitt nysgjerrig på hva andre syntes om hvem jeg var. Ikke minst fordi jeg hadde løyet for alt og alle i så mange år at jeg i prosessen nesten hadde mistet meg selv. Så der sto jeg med ordene mine. Avkledd og naken, selvdestruktiv, bitter, og sint på verden, men det som møtte meg den gangen var mennesker som forsto, som brydde seg og la igjen vakre tanker. Ord til å støtte seg og vokse på. Selv tilbakemeldingene som til tider var trivielle, gav meg noe, for de var velmente, og de hadde faktisk tatt seg tid til å kommentere, tatt seg tid til meg …

Jeg kom til å tenke på alt dette tidligere i dag da jeg pløyde meg gjennom brunkrem og banaliteter før jeg havnet hos to blogger hvor det var åpenbart at personene bak slet, virkelig slet. Likevel var det lite som tydet på at noen ønsket dem vel, snarere tvert imot. Og det er det som er poenget … hvor sunt er det egentlig å skrive offentlig om hvordan en har det i dagens narsissistiske samfunn? Og utlevere seg fullstendig til dem man higer etter oppmerksomhet fra, som på sin side ikke bryr seg om annet enn seg selv. Når en ikke bare ønsker å sortere tankene, men også gjør det for å oppnå det de fleste ønsker, å bli sett og akseptert av andre?

Continue Reading