Den Blå Ballen

Det var nesten helt stille i det store rommet.
De satt og så på hverandre, en lysegrønn figur og den blå ballen. Bare lyden av vinden var synlig igjennom det åpne vinduet, før den skjærende stemmen til figuren brøt stillheten.
Og hvordan har vi det i dag da ?
Bedre enn den som var, men verre enn den som kommer, svarte den blå ballen rolig. Det er ikke min feil at himmelen forsvant.
Nei nei, selvfølgelig ikke, men jeg tenkte at du kanskje visste noe, at du ville prate, siden du ikke er våken enda.
Den lysegrønne figuren smilte imot ballen.
Ikke et koselig god morgen smil, men et sleskt et.
Javel ja, det blir en sånn dag i dag … svarte ballen noe resignert.
Hvilken dag, spurte figuren og smilet ble om mulig enda bredere.
En vaaanskelig dag ? Den slepte på ordet, som for å minne ballen på hvorfor han var der lengst mulig.
Nei, svarte ballen da det gikk opp for han hva figuren holdt på med.
Som dagen før dagen da gulvet datt ned.
Det husker du vel, det var jo du som fikk det i hodet fordi du ikke klarte å komme deg vekk.
Ballen begynte å le med tanken.
Å den dagen, svarte figuren surt i det smilet forsvant.
En sånn dag ja, da jeg gjorde akkurat som dette, svarte ballen lattermildt og spratt ut av vinduet.
Dette gjorde figuren enda grønnere, siden den ikke kunne sprette.
Den kunne faktisk ikke noe, når sant skulle sies.
Den var det den var, en lysegrønn figur, som for øyeblikket bare ble grønnere.
Jordbærtreet som hadde våknet av månens milde skjær, forsøkte forgjeves å muntre opp figuren igjen, men til ingen nytte.
Den ble enda mer høyrøstet, og siden den ikke kunne noe annet enn å bruke ord, så måtte den ofte påkalle oppmerksomhet ved å skrike høyt.
Det gjorde den nå, mens det påmalte slipset rant nedover midjen før det blandet seg med føttene.

Jeg vil også sprette! Hylte den.
Jeg vil, Jeg vil!
Jeg vil fly gjennom lufta!
Jeg vil, jeg vil!

Jordbærtreet ivret etter å hjelpe og tok tak i figuren med de lange gule greinene før det kastet figuren det hardeste det kunne i retning av vinduet.
Nå flyr du, ropte treet idet han passerte gjennom vinduet og ut i hagen hvor den landet på pudding plantene i nærheten av den røde dammen.
Nå spretter du og, ropte jordbærtreet oppmuntrende i det figuren landet før den spratt opp i luften på nytt.
Ballen hoppet opp og ned mens den hylte av latter.
Det var det morsomste den noensinne hadde sett. Til og med bedre enn dagen før dagen.
Nå fikk du det som du ville, lo den mot figuren.
Akkurat som du ville!

 

Dedikert til en psykolog jeg engang møtte i et annet liv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *