Telefonen

Galehuset vær så god?
Han var i et godt humør i det han tok telefonen.
Dette er fra politiet, snakker jeg med Atle Åkseth?
Øøøh … ja. Det gode humøret forsvant i det han husket tidligere telefoner. Samtaler som aldri hadde vært av det hyggelige slaget.
Vi har noen beklagelige nyheter.
Å? Han visste ikke helt hva han skulle svare. Erfaringen tilsa også at han burde si minst mulig, i alle fall til han visste hva det gjaldt. Hvilke nyheter?
Jo … altså … det gjelder faren din. Stemmen i den andre enden trakk pusten som om den tok sats. Vi beklager å måtte meddele dem om at deres far er død, kom det raskt før den trakk etter luft igjen.
Så Frank var død. De kunne like gjerne fortalt at månen var rund, reaksjonen ville blitt den samme. Det var en referanse til ett menneske han ikke husket, som hadde forsvunnet ut av livet da han var fem. Og som han ikke hadde hørt fra siden.
I voksen alder skjønte han godt hvorfor faren hadde dratt, moren var ikke enkel å leve med. At noen forlot en voldelig og psykisk ustabil person var forståelig, at de derimot tillot barna sine å fortsatt være hos den samme personen de forlot var ubegripelig. Og  det forklarte heller ikke mangelen på selv bursdags kort i årene som fulgte. Betydde de så lite? Var han så lykkelig nå i sitt nye liv at han ikke risikerte kontakt med noe som kunne ødelegge det. Var det feighet ? Eller var det som han hadde trodd de seneste årene, at faren rett og slett ikke brydde seg. Det siste hadde han lurt på ofte under morens utbrudd, før den dagen da han ble slått til blods fordi han kom for sent, forlot både tanken og faren.
Stemmen i telefonen kremtet, den virket ung og uerfaren. Vi beklager, og er virkelig leie for det.
Hvem er vi ? spurte han nesten automatisk i det tankene streifet over til et kode problem han hadde arbeidet med i noen dager.
Eeeh … stemmen ble stille et øyeblikk, jeg tror ikke jeg skjønner hva du mener.
Du sa dere beklaget, så hvem er vi ? gjentok han rolig. Ikke fordi han ville kverulere, noe som vanligvis skjedde i slike situasjoner, men fordi han undret seg over hvordan noen i det hele tatt kunne bry seg om denne mannen.
Vel, altså, vi hos politiet.
Var det en dere kjente, siden dere er lei for at han er død? Han trodde kanskje de hadde det, siden stemmen i den andre enden virket oppriktig sørgmodig.
Vel … nei … vi gjorde ikke det, eller … vel jeg gjorde ikke, jeg tror ikke noen andre gjorde det heller … jeg ble bare satt til å ringe …
Hvorfor sier du at du er lei deg da? Stemmen i den andre enden ble helt stille. Det bare virket litt rart, sa han rolig. For jeg er ikke det, ikke på noen måte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *