Henne

Det blåste.
Den kalde vinden blåste rett igjennom alt i det han hørte skrittene. Først bare en ubestemmelig lyd, men han hadde hørt dem før så han visste det var henne.

De mørke øynene betraktet den spede skikkelsen i det hun gikk nedover mot stranden.
Mot bølgene som brisket seg i vinden, før de fortsatte kampen med snøen som igjen hadde fått styrke til å bli.
Hun stoppet ved restene av bryggen som var skylt på land. Nå lå den bare der, urørlig og stille, som et ødelagt monument over dagene som engang hadde vært. Ingen bryr seg om den nå tenkte han sørgmodig, ikke før varmen kommer igjen. Da ville de sette sammen bitene og reparere det ødelagte slik de alltid gjorde.
Han valgte å tenke at den hvilte seg. Samlet krefter til en nye lange dager med lattermilde stemmer og barbente føtter jagende over de nedslitte plankene.
Var det det hun også gjorde, samlet krefter til en ny dag ?
Han husket første gang han hadde sett henne. Tre dager tidligere da en vinterblek kropp i en tynn blafrende kjole ment for varmere dager forlot minnesmerket ved kirka og vandret nedover mot barnehagen. I samme øyeblikk hun passerte hadde han snudd og fulgt etter. Han ante ikke hvorfor, men det var noe med henne han ble dratt mot. Noe ubestemmelig, trist, sorgfullt og vart, men også ubeskrivelig vakkert.
Hun gikk uten de tunge slepende skrittene tenåringer ofte har, hennes var lette og rytmiske med en melankolsk klang. Det var nesten som hun danset.
Kanskje hun driver med det, ballett … eller jazz ? Jo lengre han betraktet henne, jo mer overbevist ble han.
Hodet yrte av det blotte nærværet hennes. Hva var det denne vakre sjelen gjorde med han ? Det var som om alle tanker, følelser og resterende fragmenter av det som en gang hadde vært, ble komplette når hun var i nærheten.
Han smilte mildt mot henne fremdeles stående på samme plassen speidende over havet.
Hva er det du ser etter, undret han. Sommeren kanskje … han ombestemte seg før tanken var fullendt.
Hun var ikke typen til å lengte etter den slags og innerst inne visste han godt hva det var.
Han hadde skjønt det nesten umiddelbart da han så henne første gangen, men klarte ikke helt å innrømme at hun kunne forsvinne og fortsatte derfor med å lage alternative forklaringer på hvorfor hun var der, som i et desperat håp om at en av dem var riktig i stedet.
Hvorfor hun ville bort fra en verden som var så uendelig mye bedre med henne i den tenkte han aldri på. Ikke fordi han ikke ville vite, men den var vond, tanken på at noen hadde skadet en så vakker skapning, nesten slukket et av de siste lysene i en stadig mørkere tilværelse.
En bortgjemt del av ham ønsket at han kunne ta plassen hennes, men han visste det var egoistisk å tenke slik. Det ville være som å erstatte lyset fra solen med refleksjonen av månen.
Like egoistisk som tanken på å overtale henne til å bruke de resterende dagene hun var gitt bare fordi han ikke ønsket å gi slipp. Det var hennes smerte, hennes liv, hun som måtte leve dem, og derfor hennes valg. Det virket heller ikke mulig å overbevise en skapning like uregjerlig som bølgene om at noe annet enn valget hun selv kom til å ta var riktig.
De hadde stoppet. Et øyeblikk trodde han det var fordi hun følte nærværet hans, men så begynte hun å gå igjen. Rett over hovedveien, parkeringsplassen, mot alle husene og inn på den lille stien.
Vi er på vei tilbake til menneskene, tenkte han i det de passerte båtene som lå henslengt like med, men hvorfor går hun denne veien ?
Hjertet øke takten i det korte sekundet han trodde hun hadde valgt å være hos dem, før han innså at hun gikk denne veien for å være alene. Uten å tenke stoppet han og lot henne forsvinne som hun ønsket.
Jeg håper at du finner det du leter etter, hvisket han sørgmodig mens de mørke øynene lukket seg og han tok følge med vinden.

Kraftige måkeskrik runget ut over vannet, og han ble revet bort fra dagene som var. Han betraktet henne på nytt der hun sto med bryggen. En dag til, smilte han mot henne i det vinden stilnet. Hun hadde gitt dem enda en dag å leve for.

 

 

Til minne om en nydelig sjel som nesten forlot verden så alt for tidlig

Continue Reading

Telefonen

Galehuset vær så god?
Han var i et godt humør i det han tok telefonen.
Dette er fra politiet, snakker jeg med Atle Åkseth?
Øøøh … ja. Det gode humøret forsvant i det han husket tidligere telefoner. Samtaler som aldri hadde vært av det hyggelige slaget.
Vi har noen beklagelige nyheter.
Å? Han visste ikke helt hva han skulle svare. Erfaringen tilsa også at han burde si minst mulig, i alle fall til han visste hva det gjaldt. Hvilke nyheter?
Jo … altså … det gjelder faren din. Stemmen i den andre enden trakk pusten som om den tok sats. Vi beklager å måtte meddele dem om at deres far er død, kom det raskt før den trakk etter luft igjen.
Så Frank var død. De kunne like gjerne fortalt at månen var rund, reaksjonen ville blitt den samme. Det var en referanse til ett menneske han ikke husket, som hadde forsvunnet ut av livet da han var fem. Og som han ikke hadde hørt fra siden.
I voksen alder skjønte han godt hvorfor faren hadde dratt, moren var ikke enkel å leve med. At noen forlot en voldelig og psykisk ustabil person var forståelig, at de derimot tillot barna sine å fortsatt være hos den samme personen de forlot var ubegripelig. Og  det forklarte heller ikke mangelen på selv bursdags kort i årene som fulgte. Betydde de så lite? Var han så lykkelig nå i sitt nye liv at han ikke risikerte kontakt med noe som kunne ødelegge det. Var det feighet ? Eller var det som han hadde trodd de seneste årene, at faren rett og slett ikke brydde seg. Det siste hadde han lurt på ofte under morens utbrudd, før den dagen da han ble slått til blods fordi han kom for sent, forlot både tanken og faren.
Stemmen i telefonen kremtet, den virket ung og uerfaren. Vi beklager, og er virkelig leie for det.
Hvem er vi ? spurte han nesten automatisk i det tankene streifet over til et kode problem han hadde arbeidet med i noen dager.
Eeeh … stemmen ble stille et øyeblikk, jeg tror ikke jeg skjønner hva du mener.
Du sa dere beklaget, så hvem er vi ? gjentok han rolig. Ikke fordi han ville kverulere, noe som vanligvis skjedde i slike situasjoner, men fordi han undret seg over hvordan noen i det hele tatt kunne bry seg om denne mannen.
Vel, altså, vi hos politiet.
Var det en dere kjente, siden dere er lei for at han er død? Han trodde kanskje de hadde det, siden stemmen i den andre enden virket oppriktig sørgmodig.
Vel … nei … vi gjorde ikke det, eller … vel jeg gjorde ikke, jeg tror ikke noen andre gjorde det heller … jeg ble bare satt til å ringe …
Hvorfor sier du at du er lei deg da? Stemmen i den andre enden ble helt stille. Det bare virket litt rart, sa han rolig. For jeg er ikke det, ikke på noen måte.

Continue Reading