Et liv i ord

Uskyldig
som tinden hvit av snø
Uskylds illusjoner
også de vil dø

Vandrer
der ingen våger trø
Vandrende vilkårlig
en tinde, blott en hø

Faller
en hardnet sjel skal tø
Fall eller felle
en ung og vakker mø

Drukner
i kjærlighetens sjø
Drukner døde drømmer
i tidens søte flø

Tenker
med tårer farget rød
Tenkende beregnende
gjør mannen til en ø

Lærer
i fortid sorgers kø
lærende besnærende
vanner tankens frø

Lever
i alt enn sjelen død
Lever
fra fortids glam, til endelig å gjø

Continue Reading

Urørlig bevegelse

Jeg kan se deg i gårsdagens glød
skimte en tanke som forplanter seg
langsomt
utover din dirrende kropp

Og jeg ser deg i morgendagens lys
der du beveger deg
sakte
bort i fra meg

Så jeg vil ikke se deg i nåtidens mørke
der jeg står som forsteinet
død
For bevegelse gjør det hele virkelig

Ble opprinnelig skrevet i 1999 til eks`en min da jeg innså at denne gangen ville bruddet bli for alltid

Continue Reading

Hvite tårer

Du danser over vannet
så lett som en vind

Jeg betrakter deg stille
du svever lydløst omkring

Du flyr uten vinger
synger uten ord

Jeg ser vannets bevegelse
men du setter ingen spor

Jeg betrakter deg stille
mens tankene svever

Betrakter deg stille
og kjenner hjertet mitt lever

Ble skrevet da jeg var nitten, til minne om mitt ufødte barn

Continue Reading

Henne

Det blåste.
Den kalde vinden blåste rett igjennom alt i det han hørte skrittene. Først bare en ubestemmelig lyd, men han hadde hørt dem før så han visste det var henne.

De mørke øynene betraktet den spede skikkelsen i det hun gikk nedover mot stranden.
Mot bølgene som brisket seg i vinden, før de fortsatte kampen med snøen som igjen hadde fått styrke til å bli.
Hun stoppet ved restene av bryggen som var skylt på land. Nå lå den bare der, urørlig og stille, som et ødelagt monument over dagene som engang hadde vært. Ingen bryr seg om den nå tenkte han sørgmodig, ikke før varmen kommer igjen. Da ville de sette sammen bitene og reparere det ødelagte slik de alltid gjorde.
Han valgte å tenke at den hvilte seg. Samlet krefter til en nye lange dager med lattermilde stemmer og barbente føtter jagende over de nedslitte plankene.
Var det det hun også gjorde, samlet krefter til en ny dag ?
Han husket første gang han hadde sett henne. Tre dager tidligere da en vinterblek kropp i en tynn blafrende kjole ment for varmere dager forlot minnesmerket ved kirka og vandret nedover mot barnehagen. I samme øyeblikk hun passerte hadde han snudd og fulgt etter. Han ante ikke hvorfor, men det var noe med henne han ble dratt mot. Noe ubestemmelig, trist, sorgfullt og vart, men også ubeskrivelig vakkert.
Hun gikk uten de tunge slepende skrittene tenåringer ofte har, hennes var lette og rytmiske med en melankolsk klang. Det var nesten som hun danset.
Kanskje hun driver med det, ballett … eller jazz ? Jo lengre han betraktet henne, jo mer overbevist ble han.
Hodet yrte av det blotte nærværet hennes. Hva var det denne vakre sjelen gjorde med han ? Det var som om alle tanker, følelser og resterende fragmenter av det som en gang hadde vært, ble komplette når hun var i nærheten.
Han smilte mildt mot henne fremdeles stående på samme plassen speidende over havet.
Hva er det du ser etter, undret han. Sommeren kanskje … han ombestemte seg før tanken var fullendt.
Hun var ikke typen til å lengte etter den slags og innerst inne visste han godt hva det var.
Han hadde skjønt det nesten umiddelbart da han så henne første gangen, men klarte ikke helt å innrømme at hun kunne forsvinne og fortsatte derfor med å lage alternative forklaringer på hvorfor hun var der, som i et desperat håp om at en av dem var riktig i stedet.
Hvorfor hun ville bort fra en verden som var så uendelig mye bedre med henne i den tenkte han aldri på. Ikke fordi han ikke ville vite, men den var vond, tanken på at noen hadde skadet en så vakker skapning, nesten slukket et av de siste lysene i en stadig mørkere tilværelse.
En bortgjemt del av ham ønsket at han kunne ta plassen hennes, men han visste det var egoistisk å tenke slik. Det ville være som å erstatte lyset fra solen med refleksjonen av månen.
Like egoistisk som tanken på å overtale henne til å bruke de resterende dagene hun var gitt bare fordi han ikke ønsket å gi slipp. Det var hennes smerte, hennes liv, hun som måtte leve dem, og derfor hennes valg. Det virket heller ikke mulig å overbevise en skapning like uregjerlig som bølgene om at noe annet enn valget hun selv kom til å ta var riktig.
De hadde stoppet. Et øyeblikk trodde han det var fordi hun følte nærværet hans, men så begynte hun å gå igjen. Rett over hovedveien, parkeringsplassen, mot alle husene og inn på den lille stien.
Vi er på vei tilbake til menneskene, tenkte han i det de passerte båtene som lå henslengt like med, men hvorfor går hun denne veien ?
Hjertet øke takten i det korte sekundet han trodde hun hadde valgt å være hos dem, før han innså at hun gikk denne veien for å være alene. Uten å tenke stoppet han og lot henne forsvinne som hun ønsket.
Jeg håper at du finner det du leter etter, hvisket han sørgmodig mens de mørke øynene lukket seg og han tok følge med vinden.

Kraftige måkeskrik runget ut over vannet, og han ble revet bort fra dagene som var. Han betraktet henne på nytt der hun sto med bryggen. En dag til, smilte han mot henne i det vinden stilnet. Hun hadde gitt dem enda en dag å leve for.

 

 

Til minne om en nydelig sjel som nesten forlot verden så alt for tidlig

Continue Reading

En mann i forkledning

Jeg bryr meg ei lengre
om hva du tror jeg har sagt
Ei heller mer
om hva du tror at du vet
Jeg bryr meg ei lengre
for jeg er en potet

Og nå er jeg ferdig
har putret for lenge
Ferdig for alltid, da du kom med ditt
når ordene hamret på utsidens flenge

Så om du gjentar igjen
det du tror jeg har sagt
Vil det bli det siste
du tror at du vet
men gjenta så gjerne
for jeg er en potet

Som putret for lenge
i en sølvfarget ball
Putret for lenge, med sydende kjerne
så bær vitne til sinne forkledd bak et skall

Continue Reading

Lykkeliten

Hvordan kan gleden forsvinne
før den har begynt

Håpet er der fortsatt
lite vart og tynt

Så visner det og
som det alltid gjør

bare sorgen kan bo
i hjertet som blør

Han kjemper forgjeves
kjenner tårene trykke

mens tankene skriker
Du fortjener ingen lykke

Ble skrevet i 2000 under en lengre depresjon

Continue Reading

Mental mischief in a melancholy mind

Another misty morning
i`m here, i don`t know why
My spirit might be broken
but my will say we should try

Suddenly appearing
in the corner of my eye
a bumblebee returning
from a perfect cloudless sky

A whisper in the distance
a child about to cry
Disrupt the sound of silence
refuse to say goodbye

The knife move even further
lingers by the eye
while broken lips are screaming
Die, why won`t you die

Then clarity awakens
as the bee prepares to fly
no more misty mornings
what`s left is only I

Continue Reading

Jeg Hater You Tube

Mer enn mennesker som lyver
de som lærer alt uten å engang prøve
og de som bare vil ha penger til jul
Politikere som aldri har vært noe annet
det varme vannet som tar slutt før jeg er ferdig
seksuell trakassering
og fanatikere som ikke har humor
De som spiser med åpen munn
profittjaget
og missekåringer av barn
Mer enn byer uten offentlige toalett
moralister
og forelskelse i noen som kun vil være venner
Mer enn foreldre som alltid vet best
oppblåste bodybuildere
og de som mener det vel, men aldri ser konsekvensene
Mer enn hvor nærtagne mange er blitt
strømmen som ryker når ingenting er ladet
Og vår kåte fjortiser som kliner på setet foran
Jenter i fylla som flørter med noen og krangler med alt
dyremishandling
å bli lurt for andre gang
kritikere uten selvinnsikt
og når skjønner at en vil gå tom for sigaretter minuttet etter alt er stengt
Mer enn de som påstår vi har ytringsfrihet
modemet som skrur seg av når jeg vinner i spill
å slå opp med noen
kasting av mat
den delvis elendige eldreomsorgen
og satt på glattcella fredags ettermiddag
Mer enn mobbing
og de som alltid forstår deg
Mer enn prisen på bensin
monarkiet
hvor vanskelig det er å få behandling
og skolebøker som inneholder løgner
Å bli forlatt
treet som skygger for parabolen
fattigdom
mishandling
når ordene er brukt og alt som er gjenstår er å slåss
Mer enn de som lar tv`en stå på når du besøker dem
når det begynner å regne i øyeblikket en går ut av døra
og mennesker ikke kan gi seg, selv når du mener de har rett
Mer enn pollen som ligger i tjukke lag over alt
de som alltid vil ha mer
urettferdighet
inkompetanse
voldtekt
og de som er på nettet bare for å spre hat
Mer enn å bli skutt etter
bortskjemte barn på kjøpesenteret
feminister som mener kjønnskvotering er rett
sand i skoene
og når det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere
At promotering av egne programmer kalles nyheter
kjærlighetssorg
rotfylling uten bedøvelse
og det å våkne i en fremmed seng med en jente man ikke vet hvem er
Mer enn selvangivelsen
homofober
de som har stagnert
og nyutdannet politi med behov for å markere seg
Mer enn profil bilder tatt for femten år siden
at alt av vold er tilatt på tv, mens pupper snart er borte
de som ikke skjønner hva ordet båndtvang betyr
ærlige misforståelser oppfattet som bevisste
å ligge på sykehuset
mat som sitter fast i tennene
og venner som låner penger uten å betale dem tilbake
Tanken på at de som jobber med de svakeste er lavtlønnte
råtne jordbær i bunnen av korga
bli snakket til som ett barn
bortforklaringer
og når en mister mobilen
Mer enn edderkopper i senga
mageplask når en stuper
kroppspress
og religion
Å være alene på julaften
telefonselgere som ikke godtar nei
å miste noen en er oppriktig glad i
at melk er dyrere enn brus
og de som tror at staten er til for folket
Mer enn meddommere
feiginger
at ingen tar ansvar
og mennesker som sniker i kø
Å ikke huske det man har gjort
De som spytter tyggis på gata
som sier en ting men gjør en annen
å bli vekket av politiet
intoleranse
forsøpling
grådighetskulturen
og asyl søkere som klager på alt
Mer enn motorhavari i 17 mai toget
at abort blir brukt fordi det ikke passer å få barn
å være beryktet for noe man ikke er
lyspærer som ryker når en setter dem inn
og psykologer som heller vil ha rett enn at pasienten blir frisk
Å tømme melk over corn flakes`en før en skjønner den er sur
de som forventer at en alltid stiller opp
gå tom for dopapir når en trenger det mest
døden som alltid er til stede

men mest fordi de minner meg på hvordan menneskene er

Continue Reading

Millennials

Spinnin` their way
in a multicolored room
Instantly sharing
young innocence in bloom

Searching for rapture
trough a plastic screen
Never any worries
if their private life are seen

Spinnin` even more
`til leering eyes go weary
cause`no one ever leaves
when youth is shown so clearly

Searching for their rapture
behind another url
Lost pieces of humanity
in this travesty called world

So hungry for some kindness
starved of all affection
They substitute desires
mistake love for someone`s erection

Continue Reading

Den Blå Ballen

Det var nesten helt stille i det store rommet.
De satt og så på hverandre, en lysegrønn figur og den blå ballen. Bare lyden av vinden var synlig igjennom det åpne vinduet, før den skjærende stemmen til figuren brøt stillheten.
Og hvordan har vi det i dag da ?
Bedre enn den som var, men verre enn den som kommer, svarte den blå ballen rolig. Det er ikke min feil at himmelen forsvant.
Nei nei, selvfølgelig ikke, men jeg tenkte at du kanskje visste noe, at du ville prate, siden du ikke er våken enda.
Den lysegrønne figuren smilte imot ballen.
Ikke et koselig god morgen smil, men et sleskt et.
Javel ja, det blir en sånn dag i dag … svarte ballen noe resignert.
Hvilken dag, spurte figuren og smilet ble om mulig enda bredere.
En vaaanskelig dag ? Den slepte på ordet, som for å minne ballen på hvorfor han var der lengst mulig.
Nei, svarte ballen da det gikk opp for han hva figuren holdt på med.
Som dagen før dagen da gulvet datt ned.
Det husker du vel, det var jo du som fikk det i hodet fordi du ikke klarte å komme deg vekk.
Ballen begynte å le med tanken.
Å den dagen, svarte figuren surt i det smilet forsvant.
En sånn dag ja, da jeg gjorde akkurat som dette, svarte ballen lattermildt og spratt ut av vinduet.
Dette gjorde figuren enda grønnere, siden den ikke kunne sprette.
Den kunne faktisk ikke noe, når sant skulle sies.
Den var det den var, en lysegrønn figur, som for øyeblikket bare ble grønnere.
Jordbærtreet som hadde våknet av månens milde skjær, forsøkte forgjeves å muntre opp figuren igjen, men til ingen nytte.
Den ble enda mer høyrøstet, og siden den ikke kunne noe annet enn å bruke ord, så måtte den ofte påkalle oppmerksomhet ved å skrike høyt.
Det gjorde den nå, mens det påmalte slipset rant nedover midjen før det blandet seg med føttene.

Jeg vil også sprette! Hylte den.
Jeg vil, Jeg vil!
Jeg vil fly gjennom lufta!
Jeg vil, jeg vil!

Jordbærtreet ivret etter å hjelpe og tok tak i figuren med de lange gule greinene før det kastet figuren det hardeste det kunne i retning av vinduet.
Nå flyr du, ropte treet idet han passerte gjennom vinduet og ut i hagen hvor den landet på pudding plantene i nærheten av den røde dammen.
Nå spretter du og, ropte jordbærtreet oppmuntrende i det figuren landet før den spratt opp i luften på nytt.
Ballen hoppet opp og ned mens den hylte av latter.
Det var det morsomste den noensinne hadde sett. Til og med bedre enn dagen før dagen.
Nå fikk du det som du ville, lo den mot figuren.
Akkurat som du ville!

 

Dedikert til en psykolog jeg engang møtte i et annet liv

Continue Reading