Telefonen

Galehuset vær så god?
Han var i et godt humør i det han tok telefonen.
Dette er fra politiet, snakker jeg med Atle Åkseth?
Øøøh … ja. Det gode humøret forsvant i det han husket tidligere telefoner. Samtaler som aldri hadde vært av det hyggelige slaget.
Vi har noen beklagelige nyheter.
Å? Han visste ikke helt hva han skulle svare. Erfaringen tilsa også at han burde si minst mulig, i alle fall til han visste hva det gjaldt. Hvilke nyheter?
Jo … altså … det gjelder faren din. Stemmen i den andre enden trakk pusten som om den tok sats. Vi beklager å måtte meddele dem om at deres far er død, kom det raskt før den trakk etter luft igjen.
Så Frank var død. De kunne like gjerne fortalt at månen var rund, reaksjonen ville blitt den samme. Det var en referanse til ett menneske han ikke husket, som hadde forsvunnet ut av livet da han var fem. Og som han ikke hadde hørt fra siden.
I voksen alder skjønte han godt hvorfor faren hadde dratt, moren var ikke enkel å leve med. At noen forlot en voldelig og psykisk ustabil person var forståelig, at de derimot tillot barna sine å fortsatt være hos den samme personen de forlot var ubegripelig. Og  det forklarte heller ikke mangelen på selv bursdags kort i årene som fulgte. Betydde de så lite? Var han så lykkelig nå i sitt nye liv at han ikke risikerte kontakt med noe som kunne ødelegge det. Var det feighet ? Eller var det som han hadde trodd de seneste årene, at faren rett og slett ikke brydde seg. Det siste hadde han lurt på ofte under morens utbrudd, før den dagen da han ble slått til blods fordi han kom for sent, forlot både tanken og faren.
Stemmen i telefonen kremtet, den virket ung og uerfaren. Vi beklager, og er virkelig leie for det.
Hvem er vi ? spurte han nesten automatisk i det tankene streifet over til et kode problem han hadde arbeidet med i noen dager.
Eeeh … stemmen ble stille et øyeblikk, jeg tror ikke jeg skjønner hva du mener.
Du sa dere beklaget, så hvem er vi ? gjentok han rolig. Ikke fordi han ville kverulere, noe som vanligvis skjedde i slike situasjoner, men fordi han undret seg over hvordan noen i det hele tatt kunne bry seg om denne mannen.
Vel, altså, vi hos politiet.
Var det en dere kjente, siden dere er lei for at han er død? Han trodde kanskje de hadde det, siden stemmen i den andre enden virket oppriktig sørgmodig.
Vel … nei … vi gjorde ikke det, eller … vel jeg gjorde ikke, jeg tror ikke noen andre gjorde det heller … jeg ble bare satt til å ringe …
Hvorfor sier du at du er lei deg da? Stemmen i den andre enden ble helt stille. Det bare virket litt rart, sa han rolig. For jeg er ikke det, ikke på noen måte.

Continue Reading

Den Blå Ballen

Det var nesten helt stille i det store rommet.
De satt og så på hverandre, en lysegrønn figur og den blå ballen. Bare lyden av vinden var synlig igjennom det åpne vinduet, før den skjærende stemmen til figuren brøt stillheten.
Og hvordan har vi det i dag da ?
Bedre enn den som var, men verre enn den som kommer, svarte den blå ballen rolig. Det er ikke min feil at himmelen forsvant.
Nei nei, selvfølgelig ikke, men jeg tenkte at du kanskje visste noe, at du ville prate, siden du ikke er våken enda.
Den lysegrønne figuren smilte imot ballen.
Ikke et koselig god morgen smil, men et sleskt et.
Javel ja, det blir en sånn dag i dag … svarte ballen noe resignert.
Hvilken dag, spurte figuren og smilet ble om mulig enda bredere.
En vaaanskelig dag ? Den slepte på ordet, som for å minne ballen på hvorfor han var der lengst mulig.
Nei, svarte ballen da det gikk opp for han hva figuren holdt på med.
Som dagen før dagen da gulvet datt ned.
Det husker du vel, det var jo du som fikk det i hodet fordi du ikke klarte å komme deg vekk.
Ballen begynte å le med tanken.
Å den dagen, svarte figuren surt i det smilet forsvant.
En sånn dag ja, da jeg gjorde akkurat som dette, svarte ballen lattermildt og spratt ut av vinduet.
Dette gjorde figuren enda grønnere, siden den ikke kunne sprette.
Den kunne faktisk ikke noe, når sant skulle sies.
Den var det den var, en lysegrønn figur, som for øyeblikket bare ble grønnere.
Jordbærtreet som hadde våknet av månens milde skjær, forsøkte forgjeves å muntre opp figuren igjen, men til ingen nytte.
Den ble enda mer høyrøstet, og siden den ikke kunne noe annet enn å bruke ord, så måtte den ofte påkalle oppmerksomhet ved å skrike høyt.
Det gjorde den nå, mens det påmalte slipset rant nedover midjen før det blandet seg med føttene.

Jeg vil også sprette! Hylte den.
Jeg vil, Jeg vil!
Jeg vil fly gjennom lufta!
Jeg vil, jeg vil!

Jordbærtreet ivret etter å hjelpe og tok tak i figuren med de lange gule greinene før det kastet figuren det hardeste det kunne i retning av vinduet.
Nå flyr du, ropte treet idet han passerte gjennom vinduet og ut i hagen hvor den landet på pudding plantene i nærheten av den røde dammen.
Nå spretter du og, ropte jordbærtreet oppmuntrende i det figuren landet før den spratt opp i luften på nytt.
Ballen hoppet opp og ned mens den hylte av latter.
Det var det morsomste den noensinne hadde sett. Til og med bedre enn dagen før dagen.
Nå fikk du det som du ville, lo den mot figuren.
Akkurat som du ville!

 

Dedikert til en psykolog jeg engang møtte i et annet liv

Continue Reading

Om aksepten av det aksepterte

I følge Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid er det sunt å skrive ned hva en tenker på av og til. For ved å skrive ut tankene kan vi hjelpe oss selv å bli kjent med det som surrer rundt i hodet. Noe som igjen fører til orden i kaoset og mer rom til å tenke på andre, muligens mer sosialt aksepterte tanker og meninger enn det som vanligvis flyter rundt inni der. Det er ikke akkurat noe nytt, og siden jeg har skrevet hva jeg føler siden jeg var tolv hvor jeg la små papirlapper i en hemmelig eske, kan jeg også si med sikkerhet at i svært mange tilfeller så fungerer det, men det er ikke det som var poenget.

Lappene jeg skrev som barn var bare mine. Og de ble, så vidt meg bekjent, ikke lest av andre. Noe som passet meg bra, for det var aldri det som var meningen. Når jeg derimot mange år etterpå begynte å skrive på nettet, så gjorde jeg det fordi jeg var blitt nysgjerrig på hva andre syntes om hvem jeg var. Ikke minst fordi jeg hadde løyet for alt og alle i så mange år at jeg i prosessen nesten hadde mistet meg selv. Så der sto jeg med ordene mine. Avkledd og naken, selvdestruktiv, bitter, og sint på verden, men det som møtte meg den gangen var mennesker som forsto, som brydde seg og la igjen vakre tanker. Ord til å støtte seg og vokse på. Selv tilbakemeldingene som til tider var trivielle, gav meg noe, for de var velmente, og de hadde faktisk tatt seg tid til å kommentere, tatt seg tid til meg …

Jeg kom til å tenke på alt dette tidligere i dag da jeg pløyde meg gjennom brunkrem og banaliteter før jeg havnet hos to blogger hvor det var åpenbart at personene bak slet, virkelig slet. Likevel var det lite som tydet på at noen ønsket dem vel, snarere tvert imot. Og det er det som er poenget … hvor sunt er det egentlig å skrive offentlig om hvordan en har det i dagens narsissistiske samfunn? Og utlevere seg fullstendig til dem man higer etter oppmerksomhet fra, som på sin side ikke bryr seg om annet enn seg selv. Når en ikke bare ønsker å sortere tankene, men også gjør det for å oppnå det de fleste ønsker, å bli sett og akseptert av andre?

Continue Reading